Detektor Norsk Film med Harald Eia og Kristoffer Joner
افلام نرويجيه
فلم نرويجي
الدمقراطيه النروجيه
Detektor er en norsk film fra 2000. IMDB 6.7. Aldersgrense 15år.

Filmen er skrevet av Erlend Loe og regissert av Pål Jackman. De sentrale rollene spilles av Mads Ousdal, Hildegun Riise, Ingjerd Egeberg, Allan Svensson, Harald Eia, Jon Øigarden, Sverre Porsanger, Kristoffer Joner, Svein Sturla Hungnes og Nina Andresen.

Filmen vant to priser under Amanda-utdelingen i 2001: beste kvinnelige skuespiller til Hildegun Riise og Amandakomitéens debutantpris til Pål Jackman. Filmen og regissør Jackman fikk dessuten Filmkritikerprisen samme år.

Anmeldelse:

Hvis Pål Jackmans debutfilm «Detektor» er betegnende for den nye filmgenerasjon, ser fremtiden lys ut for norsk film – og dens publikum.

Denne debuten er som et stort, friskt pust av vitalitet, overraskelser og oppfinnsomhet, presentert i et lekent, men forbausende sikkert filmspråk og med en befriende balanse av dybde og humor. Velspilt er den også – fra så å si A til Å – i et vidtspennende, frodige rollegalleri av «gamle» og mange nye filmfjes.

Formmessig er «Detektor» uomtvistelig «år 2000» – temamessig er den mer allmenngyldig enn spesifikt tidsbestemt, med et hovedtema som stødig holder kursen gjennom en flora av små og store begivenheter: Om nødvendigheten av det å lete. Om «sannhetens» smertefulle, men frigjørende effekt.

For ALT handler om å lete – på varierende dybder, riktignok – i «Detektor». Der nesten alle har noe de skjuler, og livet plutselig strammer seg til rundt Mads Ousdal – den definitive hovedperson Daniel – som med ett må ut og lete etter «sannhet» på alle ender og kanter.

En «detektor» = en oppdager – og det er i for seg denne hovedpersons jobb, der han – 29 år gammel og fortsatt med bopel hos mor (Hildegunn Riise) – er nyetablert psykolog med en rad forvillede pasienter.

På fritiden gjør han en noe annen type oppdagelser: I planløse søk etter småting med sin metalldetektor sammen med vennen Ronny (Harald Eia) – nærradioprater med kronisk munndiaré. Som vekker Daniel i vekkeradioen hver eneste morgen, og ellers plager ham mest mulig med sine ustanselige drømmer. Resultat av mye ulevet liv, og gjenstand for mye nevrotisk søken.

Raskt dukker en rekke mysterier frem på alle ender og kanter: En pike (Ingunn Egeberg) Daniel treffer som følge av et detektor-funn er kanskje ikke den hun utgir seg for. En samisk privatdetektiv involverer ham (og absolutt Ronny) i et mulig mordmysterium.

Og viktigst: En rekke små merkverdigheter vekker hans uro rundt morens versjon av «sannheten» om hans far: En oppofrende og hjertevarm mann, som led en eksotisk heltedød før Daniel ble født. Mads Ousdal har sin bakgrunn i teater, men viser finstemt forståelse for kamera. Ledig og stødig holder han fast i sin Daniel gjennom det tiltagende kaos han kastes ut i. Er han ikke «født» for lengst, er den nye «filmhelt» det i hvert fall med dette.

Hans filmkompis Harald Eia fungerer ikke bare som pustehull og vårt alles muntrasjonsråd, men holder fin-fint filmen gjennom med ytterligere to oppgaver: Som Ousdals følgesvenn og kontrast – den nevrotiske variant av en «søker».

Sverre Porsanger muntrer oss hjertelig som samisk privatdetektiv – klisjesamen «with a twist» – og vår «Offshore»-venn Kristoffer Joner har overhodet ingen problemer med rollen som like klisjekriminell pasient – skarp som en springkniv, friskere enn legen.

Mens Hildegunn Riise gir et nydelig, sammensatt bilde av Ousdals mor – både betagende og provoserende der hun stritter mot sønnens frigjøring i en ugrei blanding av frykt og skyld, sorg og omsorg. Helhetlig og stramt er «Detektor» i all sin frodighet tenkt ut, der små og store hendelser alle speiler det samme, stødige hovedtema (les: manusforfatter Erlend Loe) – men så lett og ledig utført (regissør Jackman) at det tar sin tid før man ser det. Besnærende.